I en tale på samefolkets dag i år, advarte politiinspektør Katrine Hætta blant annet mot at Finnmarkskommisjonens arbeide kunne føre til at det blir delt ut utmarksområder til privat eie. Hun sa også at det arbeidet som kommisjonen gjør, ikke er et uttrykk for samisk tenkemåte når det gjelder bruksrett og eiendomsrett.
Hun føyde til at en slik eventuell privatiseringsbølge ville være den største fornorskningsprosess i norsk historie. ( Det er på sin plass å skyte inn her at dersom Hætta har rett i sin betraktning, så vil tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga være en av de mest sentrale eksekutørene i denne fornorskningsprosessen, fordi han er medlem i kommisjonen.)
Med sin uttalelse bidrar Hætta til å forsterke myten om at det i den samiske kulturen i dag finnes mere kollektive holdninger når det gjelder eiendomsrett til utmark enn i den norske kulturen. Men denne myten er som myter flest - uten særlig rot i virkeligheten.
For det som skjer i tilknytning til arbeidet til Finnmarkskommisjonen, viser noe ganske annet. Det som så langt har stått fram for offentligheten, er at det er de angivelige, fremste, samiske kulturbærerne som har fremmet de mest omfattende krav om privat eiendomsrett til utmark i Finnmark i de områdene som kommisjonen nå har til utredning. For samiske reindriftsutøvere har levert inn krav om privat eiendomsrett til utmarka i hele Nesseby kommune, hele Stjernøya og store deler av øya Seiland.(Opplysninger om disse krav og hvordan de er blitt begrunnet, er lagt ut på Finnmarkskommisjonens hjemmeside.) Sett i forhold til disse omfattende kravene, er de andre krav om privat eie av utmark som er blitt fremmet fra ikke - reindriftssamisk hold, arealmessig sett, nærmest for lommerusk å regne,
De krav som er blitt fremmet fra disse angivelige, fremste, samiske, kulturbærerne tyder ikke akkurat på at det er felles eie av utmark og den kollektive tanke, som er den mest fremtredende i den samiske kulturen i dag.
Jarl Hellesvik
|
